Saturday, February 13, 2016

Bohemian Rhapsody

Patti Smith
M Train
Oversat af Brit Bildøen
Prosa, 246 sider
Samlaget, 2016

Var det noen som la merke til hvordan den store skjorta, det lange, løse håret og de elegante, skjelettaktige hendene preget damebladene nettopp? Det formelig ropte: Skaff deg den androgyne looken! Få nevnte Patti Smith direkte, men det var underforstått. Smith har en fantastisk karriere som «pønkens gudmor» – en unikt inspirerende musiker og poet hvis album Horses har endret manges liv. Smiths karriere tok av igjen da hun i 2010 ga ut den lyriske memoaren Just Kids, om sin tid i New York på 70-tallet og det intense forholdet til fotografen Robert Mapplethorpe, som også tok det ikoniske bildet av Smith som pryder Horses.

Oppfølgeren M Train er mer nedtonet og hverdagslig. Tekstene fokuserer mindre på fortida, selv om sorg og savn sniker seg inn over alt. Smith har mistet mer enn man kan fatte, ikke minst sin mann, Fred «Sonic» Smith i 1994, en kjærlighet og et tap som kaster sin skygge over M Train, men som virker langt vanskeligere å adressere enn relasjonen til Mapplethorpe. Tendensene i Just Kids til å betrakte kunstnere som hellige mennesker og deres liv som magisk blir enda tydeligere her. Vi møter Smith i nåtiden, hvor hun henger på en Greenwich Village-kafé, rituelt setter hun seg ved sitt faste bord for å skrive om ingenting. Hun sitter på Bedford Street og drømmer om beatforfattere som satt på Macdougal Street og drømte om forfattere som satt i Tanger og skrev på kafé. En slags magisk tenkning rundt forfatteren og kunstneren (90% menn) utfolder seg: Smith drar på pilgrimsreiser med sin bohemereligion, til steder hvor hennes favorittforfattere har etterlatt seg spor, for eksempel minnes hun en reise til Fransk Guyana hvor Jean Genet satt fengslet. Hun samler relikvier fra de hellige kunstmenneskene og lager altere til deres ære. Kevin Shields' e-bow, Margot Fonteyns balletsko, the list goes on. Denne anmelderen blir etter hvert en smule uvel av de konstante bønneropene (Holy! Holy!) fra Smith.

M Train er en typisk bok om skrivesituasjonen, iscenesettelsen på kafeen, hva man spiser og drikker (endeløse mengder svart kaffe). Det er interessant å se det morderiske hatet som veller opp i Smith den dagen en uvedkommende kvinne har inntatt hennes hellige skriveplass. Situasjonen beskrives ikke uten selvironi, men man grøsser likevel over den tvangsnevrotiske (hennes eget ord) Smith og hennes både søte, sorgfulle og temmelig groteske kunstnertilbedelse.

Det kan være vanskelig å få øye på hva som kobler disse hverdagslige, svermeriske prosatekstene sammen. Men det vi får innblikk i, er Smiths magiske tenkning og primitivistiske kunstnerreligion. Hun har spesielt sans for nordafrikanske, skandinaviske og russiske flavors and styles: Mulig jeg er en old-timer, men jeg foretrekker Smith på kne i bønn til Arthur Rimbaud, snarere enn til forfattere av flyplasslektyre, som Haruki Murakami og Henning Mankell. Uansett om Brit Bildøen har gjort en hederlig jobb som oversetter, er skriften på veggen klar: Jeg vil heller anbefale en lydbok på originalspråket. Bare Smiths rytmiske fremføring kan få M Train trygt inn på stasjonen.

Susanne Christensen, Klassekampen 13. februar 2016. Mere her.