Monday, June 03, 2013

Untitled

Kunstagenten

Navnet hennes høres ut som criss-cross, kryss-og-tvers, og det er kanskje en bevegelse typisk for henne? På slutten av 70-tallet kommer Chris Kraus til New York fra New Zealand, og får med seg de gode tidene; en billig og kreativ livsstil hvor ulike kunstneriske miljøer inspirerer hverandre, hvor det også er interaksjon mellom makten og gata: porno, pønk og penger går på bar sammen.

Kraus er lenge mest opptatt av performance og film, og knytter seg til Sylvère Lotringer og hans forlag Semiotext(e). Her redigerer hun Native Agents-serien, et slags motsvar til den suksessfulle serien Foreign Agents, de små, sorte bøkene som introduserer Michel Foucault, Gilles Deleuze, Jean Baudrillard og mange andre franske tenkere til et amerikansk publikum for første gang. Native Agents er et slags verksted hvor postmodernistiske praksiser får lov til å utfolde seg. Her er det altså hovedsakelig kvinnelige, amerikanske forfattere som Kathy Acker, Michelle Tea og Eileen Myles som undersøker de endringene i litteraturen som nødvendigvis må skje når teoriene om selvet, som mange av de franske teoretikerne har et nytt syn på, er grunnleggende annerledes.

Chris krysser over fra ett miljø til et annet, hun er go-go-danser, redaktør og kunstner, hun er high og hun er low, men hennes egen karriere tar ikke av. Den unge, anonyme Chris er kjæresten til den eldre, ganske glamorøse professor Sylvères – seinere hans kone. Først i 1997 debuterer hun, med den jordskakende hybridromanen I Love Dick, en serie kjærlighetsbrev stilet til Dick, men skrevet av henne i samspill med hennes mann, på et tidspunkt hvor forholdet er i oppløsning.

Problemet – hvis det er et problem – er at Dick finnes, og er en av Lotringers kollegaer, den britiske kulturkritikeren Dick Hebdige, som intetanende tenner en gnist i den temmelig ulykkelige Chris en kveld de tre spiser middag sammen. Skal vi tro romanen, er Chris på et slags nullpunkt etter flere aborter, og både hennes karriere og hennes forhold går til helvete. Gnisten som Dick tenner i henne gripes desperat, både følelsesmessig og intellektuelt, av henne og hennes mann, i et forsøk på å komme nærmere hverandre, og fantasileken utvikler seg til en rekke grenseoverskridende handlinger. Den virkelige Dick er ikke imponert: Hebdige mener det hele mest minner om voldelig og bisarr stalking. Han ender likevel med å innlede et forhold til Chris, men boka slutter med en knusende avvisning.

Etter bokas utgivelse blir Chris framstilt som en kald, hevnlysten egosentriker som hensynsløst utleverer seg selv, sin mann og ikke minst den intetanende, og etter hvert både sårede og forvirrede Hebdige. It’s a mess, a mess of emotions. Som Native Agents-forfatterne, skriver Kraus en form for ikke-fiktiv prosa, som aktivt tar i bruk teori og filosofi i en slags iscenesettelser eller forsøk, case studies. Dick er the cowboy, det sentrale, stabile, maskuline selvet, og Chris er et kvinnelig kaos av uklar etnisk opprinnelse, en kike, som det nedsettende sies om jøder, som Dick må støte fra seg for å framstå som respektert, suksessfull og all-American.

Men hva er det som virkelig får det til å gnistre i mitt lesende blikk? Er det den konstante tilstedeværelsen av kunstkritikk i Kraus sine tekster, lesninger av kunst og små kunstnerbiografier, sidestilt med eksperimenter med sterkt ladete menneskelige situasjoner? Hvorfor virker dette så kraftfullt? Sannsynligvis fordi jeg opplever at Kraus (gjen-)kobler noen svært vitale forbindelser mellom kunst, refleksjon og eksistens som hele tida sirkulerer i kulturen – men alltid som adskilte størrelser. Å koble kunst og liv er selvsagt en ambisjon man kan finne i stort sett all kunstnerisk virksomhet siden tidenes morgen, eller i det minste innenfor moderne tidsregning. Så hvorfor virker nettopp Kraus’ tekster så stimulerende, hvorfor stopper jeg brått opp akkurat her, og sier this is it, jeg har funnet det? Som en åndssvak hund som har fått ferten av en rev: This is real.

Det er en følelse av at noen plutselig lukker døra, alt blir stille. Ikke minst stilner trangen min til å formidle, fordi det virker håpløst. Kraus virker så dypt inne de tingene hun skriver om at hun ikke behøver å sette dem på begrep, for eksempel når hun skriver om kunstscenen i Los Angeles i Video Green: Los Angeles Art and the Triumph of Nothingness fra 2004 forlater hun kategoriene («institusjonskritikk», «sentrum og periferi», «etablissement og subkultur», «sosialt engasjement», «multietniske eksistenser», «feminisme» og så videre) og får i stedet ting til å bli levende, spesielt i kraft av en karakteristisk montasjeteknikk der hun blant annet driver rovdrift på de kortslutningene som oppstår i hjernen når sadomasochistiske fortellinger plutselig klippes inn i tekstene. Skal jeg da haste etter Kraus med min støvsuger og sette rett navn på alt? Banalisere ting som hun har fått til å leve og ånde? Og på toppen av det hele makte å formidle hennes litteratur på en folkelig måte innenfor rammene av denne avisa? Nei, for første gang blir stillheten påtrengende, når det gjelder Kraus blir jeg grådig, snarere enn gavmild, jeg vil beholde følelsene og tankene teksten hennes skaper, heller enn å legge ut hver minste detalj av dem. I will not share this link.

I Love Dick (1997), Aliens & Anorexia (2000) og Torpor (2006) kan betraktes som en romantrilogi. De kretser alle rundt fortellinger om tapere, Kraus blir en slags kosmisk mor, som samler opp de forfeilede kunstnerne, inklusive henne selv. Hun samler opp det kulturen utstøter og setter det i en ramme, skriver det fram. Aliens & Anorexia er blant annet historien om hennes eget både utopiske og vilt mislykkede prosjekt med å filmatisere den franske mystikeren og aktivisten Simone Weils filosofiske verk Gravity and Grace (på originalspråket i 1947). I Kraus’ roman er forholdet til Lotringer fremdeles akutt til stede, men Kraus vil noe helt annet enn å tømme seg for følelser, en slags følelsesavføring, som man kan forestille seg en samtale med en psykoterapeut har som formål, og som mye av samtidas såkalte virkelighetslitteratur tror det hele dreier seg om.

Miljøet rundt Semiotext(e) var kanskje besatt av teori og filosofi, men med Lotringers bakgrunn som flyktning fra nazistregimet under 2. verdenskrig er den historisk bevisste, politiske og aktivistiske sida minst like sterk. Kraus’ romantrilogi inneholder mange øyeblikksbilder fra Semiotext(e)-familiens gjøren og laden gjennom tidene. Å knytte en flokk filosofer og kunstneres tanker så tett sammen, til en fortelling, gjør mer enn å understreke deres allerede kanoniserte betydning. Kraus egler seg ikke innpå berømthetene, det er ikke noe D2-portrett av fascinerende personligheter, hun forteller snarere noe om hvordan tanker blir omgjort til praksis. Særlig smertefull virker romanen Torpor som nok en gang beskriver en utopisk misjon som mislykkes, denne gangen en vill bilreise fra Berlin til Romania, hvor Kraus og Lotringer (eller Sylvie og Jerome, som de heter her), og hunden deres, Lily, reiser for å skaffe seg et adoptivbarn. På mange måter er romanen et portrett av en Holocaust-overlever – Sylvère/Jerome – og han er intenst geopolitisk plassert; i historien, i Europa.

Kraus fortsetter med å skrive all slags hybridlitteratur som gjør grensene mellom fakta og fiksjon uklare. Kunstkritikken finnes i allerede nevnte Video Green (2004) og Where Art Belongs (2011), og romanen Summer of Hate (2012) virker som en ny start, selv om det fremdeles er lett å gjenkjenne skikkelser fra Kraus’ eget liv: Lotringer («Michel») og Eileen Myles («Terry»). Som i den franske filosofen Jean Baudrillards prosa er bylandskaper, arkitektur og motorveier konstant til stede. Video Green er en samling institusjonskritiske essays som forteller historien om hvordan poststrukturalistisk teori er blitt institusjonalisert, og hvordan et nesten ugjennomtrengelig hegemoni har bygd seg opp rundt de såkalte MFA-programmene – Master of Fine Arts-utdanningene som er altavgjørende for en kunstners karriere. Hvis du for eksempel presenterer en video av noen sokker som snurrer rundt i en tørketrommel, kan du ifølge Kraus være sikker på å bli ignorert hvis du ikke har en MFA å vise til, mens videoen sannsynligvis blir genierklært hvis du har den rette bakgrunnen. Kraus har øye for hvordan legitimerings- og utstøtelsesprosesser fungerer. Hun får Los Angeles-byrommet til å virke illustrerende når hun beveger seg fra de kalde glassflatene i sentrum til forstedenes forfalne bygninger.

Romanen Summer of Hate går enda lenger, er enda mer besatt av byrommet. Kraus, som ofte forsvarer all slags møkkete følelsesrot med en imponerende intellektuell overbevisning, skriver her om to flyktninger, hvis spor krysses: Catt Dunlop har engasjert seg litt for dypt i diverse sadomasochistiske nettsider og på det viset fått kontakt med en mann hun anser for å være reelt livsfarlig, og Paul Garcia, en tørrlagt alkoholiker med en fengselsdom bak seg. Romanen maler opp et Amerika i krig under George Bushs andre presidentperiode. 1969-sommerens budskap om kjærlighet er stivnet til en betongaktig, patriotisk egoisme. Sammen med Paul begynner Catt å sette i stand forfalne hus. De utgjør et utopisk fellesskap, en slags gentrifiseringsfortropp som kjøper hus, setter dem i stand, og leier dem ut.

Reisen de begir seg ut på er en på tvers av klasseskiller. Romanen spør tydelig: Hva koster et liv? Hva koster friheten, i et Amerika som dagens, der klasseklatring stort sett er umulig, og hvor det virker som om staten finner det økonomisk opportunt å holde så mange underprivilegerte mennesker som mulig i fengselssystemet, på permanent basis? Det er umulig å ikke tenke på den italienske filosofen Giorgio Agambens beskrivelser av konsentrasjonsleiren som et bilde på det moderne samfunnet. Det er den umenneskelige floken vi befinner oss i nå.

Susanne Christensen, Klassekampen 18. maj 2013

No comments: